Hvite flekker, sommerfugler og pseudokatalase. Vitiligo er en kronisk hudsykdom som kjennetegnes av depigmenterte (hvite) hudområder på kroppen. Sykdommen er vanlig og rammer 1–2 prosent av befolkningen globalt. Statistisk sett kan det være mange flere fordi folk flest ikke søker behandling for pigmentforandringer i huden.
Vitiligo vulgaris
Vitiligo vulgaris (generalisert vitiligo) er den vanligste formen for vitiligo. Vitiligo vulgaris kjennetegnes av hvite flekker som vises symmetrisk på begge sider av kroppen.
Segmental vitiligo
Vitiligo segmentalis er den andre varianten, vitiligo segmentalis (segmental vitiligo), som vises som flekker på bare én side av kroppen.
Fokal vitiligo
Vitiligo focalis kalles den tredje varianten og kjennetegnes av små flekker på en eller noen få deler av kroppen.
Forskere er for tiden uenige om årsaken til at vitiligo oppstår. Noen hevder at det er forårsaket av autoimmunitet, det vil si når immunforsvaret angriper pigmentcellene. Andre hevder at en høy konsentrasjon av oksidativt stress ødelegger pigmentcellene. Mest sannsynlig er det en kombinasjon av begge deler. Pasienter med vitiligo (spesielt med vitiligo vulgaris) har antistoffer mot pigmentcellene sammen med en høy konsentrasjon av hydrogenperoksid, som er en oksidativ markør. Hva kom først, høna eller egget? Vi vet ikke.
Lenge antok man at de hvite flekkene ikke inneholdt melanocytter (pigmentceller), men nå har forskning vist at melanocytter fortsatt er tilstede i de hvite flekkene, de har bare mistet evnen til å danne pigment (1).
Fordi depigmentering kan forekomme i synlige områder av huden, kan sykdommen være sosialt stigmatiserende og forårsake psykososiale bekymringer, inkludert svekket velvære (2).
Det er ofte en enkel prosess å diagnostisere vitiligo. Hos lyshudede pasienter kan det imidlertid være nødvendig med en såkalt hudlampe (Woods lampe) for å bekrefte at det er vitiligo. Professor Karin Schallreuter og et team av amerikanske og tyske forskere oppdaget at det dannes stoffer i den hvite huden som avgir fluorescens når de belyses med lampen. Disse stoffene tilhører bioterinfamilien og er også det som gir noen sommerfugler deres fluorescerende farge (3).
Oppdagelsen av vitiligos evne til å fluorescere ble publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Science i 1994 (3).
A: Vitiligo på øyelokkene i visuelt lys. B: Det samme øyelokket under Woods lampe produserer et hvitt fluorescerende lys. (4).
Det finnes ingen ensartede nasjonale retningslinjer for behandling av vitiligo i dag. Som oftest tilbys ingen videre medisinsk behandling, men fokuset er på pasientinformasjon om sykdomsforløpet.
Noen hudleger foreskriver imidlertid kortison eller takrolimus, et stoff utviklet for behandling av atopisk eksem, som du blir bedt om å påføre på de berørte områdene. Etter 6 måneder foretas en evaluering. Noen få pasienter ser en viss effekt på grunn av den immunmodulerende effekten. Fototerapi med UVB-lys anbefales i noen regioner med varierende effektivitet.
Dette kan forverre vitiligo.
Studier viser at bruk av krem med Q10 (Inci:Ubiquinone) kan forverre vitiligo (5).
Dette er lettere sagt enn gjort, men det har vist seg at vitiligo forverres kraftig av psykisk stress.
Personer med vitiligo er spesielt sårbare for skader og trykk på huden, noe som ofte forårsaker en hvit flekk der såret eller skorpen pleide å være. Dette er et velkjent fenomen som kalles Köbner-fenomenet.
Unngå tettsittende klær og sko. Vitiligo oppstår ofte rundt midjen, under BH-en og på føttene på grunn av konstant trykk på huden. Dette kan utløse pigmenttap.
Unngå store mengder grønn te, da dette kan ha prooksidative effekter og forverre vitiligo.
Unngå røyking. Røyking har ofte vist seg å forverre vitiligo, spesielt rundt munnen. Det er også vanskelig å behandle vitiligo hvis pasienten røyker fordi repigmentering skjer veldig sakte i disse tilfellene.
Professor Karin Schallreuter har studert vitiligo de siste 25 årene og har vært praktiserende hudlege og spesialist ved Mayo Clinic i Minnesota. Hun er en av grunnleggerne av Center for Skin Science ved University of Bradford og grunnlegger av Institute for Pigmentary Disorders i Greifswald i Tyskland.
Hun har skrevet mer enn 170 vitenskapelige artikler innen eksperimentell og klinisk dermatologi og har behandlet mer enn 6000 pasienter med vitiligo. I dette intervjuet forteller hun oss mer om behandlingen hun har utviklet.
Om professor Schallreuters behandling som har bidratt til å redusere vitiligoen hans.
Jeg har hatt vitiligo siden barndommen. Jeg har vært hos mange hudleger og prøvd alt fra kortison, takrolimus og UVB-behandling til transplantasjon av sunne pigmenterte hudceller til de berørte områdene. Ingenting fungerte, og vitiligoen ble faktisk verre med alle behandlingene.
Jeg studerte farmasi i Uppsala og ble uteksaminert i 2002. I løpet av universitetstiden kom jeg i kontakt med den tyske hudlegen og hudforskeren Karin Schallreuter, som var professor ved Universitetet i Bradford og ekspert på vitiligo (se videoklipp). Denne kontakten ga meg muligheten til å gjennomføre doktorgradsstudier i klinisk og eksperimentell dermatologi med Schallreuters team.
Basert på oppdagelsen av «sommerfuglbiotiner» i vitiligo-flekker, utviklet Karin Schallreuter og teamet hennes en behandling for å redusere oksidativt stress i huden. Da behandlingen ble brukt, falmet melanocyttene og begynte å produsere pigment igjen. I dag bruker jeg NB-UVB-aktivert pseudokatalase PC-KUS med svært god effekt, ansiktet og bena mine har fått 90 % repigmentering. Imidlertid er hender og føtter fortsatt vanskelige å behandle.
Denne behandlingen ble utviklet av professor Schallreuter i 1995 og har siden hjulpet tusenvis av pasienter på tre forskjellige steder: Medisinsk klinikk ved Dødehavet, Institutt for pigmenteringsforstyrrelser ved V. Greifswald i Tyskland og ved Universitetet i Bradford i England. I 2006 disputerte jeg med avhandlingen min om vitiligo og fikk en doktorgrad i eksperimentell dermatologi.
I dag føler jeg meg glad for vitiligoen min og nyter de hvite flekkene, selv om flere av dem nå er helt forsvunnet. Hvis jeg ikke hadde hatt dem, ville jeg sannsynligvis ikke hatt den motivasjonen jeg har, og jeg ville heller ikke ha opplevd alt jeg har opplevd eller møtt alle disse fantastiske menneskene og forskerne jeg har møtt gjennom årene.
Hvis du er interessert, kan du lese de vitenskapelige publikasjonene om behandlingen her .
/Johanna Gillbro